Det som bygges over tid

Fra venstre: Rektor Aina Bjørndal, Kjetil Lomm, Arnljot Austvik, Åse Karin Myrbostad Røsås, Morten Røsås og ordfører Marianne Landaas

Hva får mennesker til å bli på samme arbeidsplass i flere tiår? Og hva skjer med en arbeidsplass når de gjør det? I august mottok fire medarbeidere ved Risøy folkehøyskole Medaljen for lang og tro tjeneste. Historien deres utfordrer kanskje noen forestillinger om hva lang erfaring egentlig betyr.

Da Morten Røsås ble overrasket med Medaljen for lang og tro tjeneste etter 29 år ved Risøy folkehøyskole, ga det ikke bare grunn til stolthet. Det ga også grunn til ettertanke.

Risøy i dag er ikke den samme skolen som Morten begynte ved som dykkelærer i 1997. Selv har han utviklet seg med arbeidsplassen. I dag er han i tillegg undervisningsinspektør, og da skolen trengte det, tok han også ansvar som konstituert rektor.

For ham handler ikke lang erfaring om å gjøre ting slik de alltid har vært gjort.

– Vi som har vært her lenge, kan være erfaringsbærere og ta vare på de lange linjene. Samtidig er vi helt avhengige av at det kommer inn nye som ser ting med et nytt blikk og utfordrer oss gamle travere. Det er kanskje i det samspillet vi er på vårt beste.

Kanskje er det nettopp her verdien av lang erfaring ligger: Ikke i motstand mot forandring, men i kunnskapen om hva som er viktig å ta med seg gjennom den.

Morten etter utdelingen

Å få tildelt Medaljen ga grunn til både stolthet og ettertanke…

Seks medarbeidere – 201 år

Morten ble hedret sammen med tre kolleger: Kjetil Lomm, Arnljot Austvik og Åse Karin Myrbostad Røsås. Alle fire har jobbet ved skolen i mer enn 25 år og mottok Medaljen for lang og tro tjeneste.

To av kollegene deres har mottatt den samme utmerkelsen tidligere: internatleder Inger Kristiane Ekedal og kokk Lisbeth Solberg.

Til sammen har de seks jobbet ved Risøy i 201 år.

For Morten forteller det ikke bare noe om medarbeiderne, men også om arbeidsplassen.

– Jeg tenker at det sier mye om miljøet, om hvor godt folk trives og at det har vært rom for utvikling. Man holder kanskje ikke så lenge hvis man ikke blir tatt vare på og sett som ansatt, sier han.

Han trekker også fram den høye graden av medbestemmelse og autonomi. Ved Risøy får medarbeiderne påvirke spørsmål som angår både skolens og deres egen utvikling – noe Morten mener er en viktig årsak til at mange ønsker å bli lenge.

Erfaring som ikke står i en håndbok

Når mennesker jobber sammen over flere tiår, bygges det opp mer enn fagkompetanse. De kjenner historien, rutinene og kulturen – også den delen som ikke nødvendigvis lar seg skrive ned i personalhåndboka.

Markedsansvarlig Caroline Bergan har et spesielt perspektiv på denne kontinuiteten.
Syv år før hun begynte å jobbe ved Risøy, var hun selv elev ved skolen.

Da hun kom tilbake som medarbeider, var mange av menneskene hun husket fortsatt der.

– Det er veldig til hjelp at såpass mange har vært her så lenge. De kjenner rutinene, stedet og hvordan ting fungerer. For meg har det vært en trygghet, forteller hun.

Samtidig representerer Caroline nettopp det nye blikket Morten mener skolen trenger. Erfaringen får verdi når den deles – og samtidig utfordres av mennesker som kommer inn med nye perspektiver.

Det er menneskene hun husker

Carolines erfaring som tidligere elev sier også noe om hva medarbeidere kan bety for elevene de møter. Når hun ser tilbake på sitt eget år ved Risøy, er det ikke nødvendigvis detaljene hun husker best.

– Jeg husker mindre av alle opplevelsene enn jeg trodde. Men jeg husker veldig godt de som jobbet her, de som så deg og som var der. Det er de folkene som har satt seg litt ekstra, forteller hun.

Ordfører Marianne Landaas satte ord på noe av det samme under medaljeutdelingen:

-  Mange elever vil antakelig etter hvert glemme timer og aktiviteter. Men de vil huske menneskene som så dem, trodde på dem og ga dem mot til å prøve.

I talen trakk hun fram hvordan de fire gjennom et langt arbeidsliv har sett den enkelte, skapt trygghet, utfordret, inspirert og bygget fellesskap.

Og generasjonsperspektivet er ikke bare en talemåte. Risøy opplever nå at barn av tidligere elever selv kommer til skolen.

Det som aldri må endres

Etter nesten 30 år med stadig utvikling ved Risøy er Morten tydelig på én ting: Det viktigste er ikke at skolen forblir slik den alltid har vært.

– Vi må endre alt, hvis det trengs for at vi skal klare å se den enkelte eleven. Det som må bestå, er måten elevene blir møtt på når de kommer over den blå broen til Risøya.

Vi må holde fast på at den enkelte elev skal møtes med omsorg og omtanke. Relasjonen er det viktigste verktøyet vi har. Det må vi aldri slippe.

Lang erfaring handler ikke nødvendigvis om å vite hvordan ting alltid har vært gjort. Den kan også gi en dypere forståelse av hvorfor arbeidsplassen finnes – og hva som må tas vare på når alt annet forandrer seg.

– Det er egentlig jeg som skal takke

Da de fire medarbeiderne mottok Medaljen, kom ordføreren til skolen for å hedre dem og sette ord på betydningen de har hatt for elever, kolleger og skolen gjennom alle disse årene.

Men når Morten blir spurt om hvordan det oppleves å få en slik takk, snur han spørsmålet på hodet.

– Jeg føler egentlig at det er jeg som skal takke.

For ham har Risøy vært en arbeidsplass der han har fått utvikle seg, få tillit og ansvar og – ikke minst – arbeide med ungdom gjennom store deler av sitt voksne liv.

Kanskje sier den takknemligheten også noe om hvorfor mennesker velger å bli på samme arbeidsplass gjennom store deler av et arbeidsliv.

Et langt arbeidsforhold handler ikke bare om hva medarbeideren gir til virksomheten. Det handler også om hva arbeidsplassen gir tilbake.

Og noen ganger er det verdt å stoppe opp og sette ord på det som har blitt bygget underveis – og si takk.